LEIAR: Folkerøystingar her til lands har tradisjonelt dreidd seg om territoriale spørsmål, alkohol og målform, med sistnemnde som det heitaste temaet. Mellom 1970 og 2010 handla 44 prosent av folkerøystingane her i landet om skulemålform.

I 2010 var det ni slike folkerøystingar, og fem av dei gjekk i favør av bokmål eller valfritt bokmål, ifølgje SSB. 8000 personar kunne stemme ved desse vala, men berre 3152 av desse møtte faktisk opp og stemde. Det er ei gjennomsnittleg valdeltaking på 39,4 prosent, og dårlegast oppslutning var det i Tinn i Telemark, der 22 prosent stemde ved valet.

Det kan vere mange grunnar til at målform i skulen engasjerer så få i ein skulekrins. Målsak kan rett nok vere ei svært heit potet til tider, men samstundes verkar ikkje sinnet og irritasjonen som ofte blir sidemålet til del, til å vere så sterk og tydleg i små kommunar der dei to målformene har levd side om side i mange år. Somme av folkerøystingane kjem dessutan til etter politisk initiativ, andre er drivne fram av foreldre som ønskjer ei endring for skulen der barna deira går. Nokre kommunar har slike folkerøystingar i samband med kommuneval eller stortingsval, når folk likevel er i valmodus. Andre tek det for seg når det måtte passe. Uansett kva det no kjem av, så ser det ut til å vere eit mishøve mellom talet på folkerøystingar om bokmål/nynorsk og engasjementet i kvar einskild sak.

Til hausten skal det haldast folkerøysting over skulemål i Halsa kommune, slik du kan lese om i LNK-avisa denne gongen. Tilsette i skulane i Halsa skildrar manglande engasjement i bygda. Mållaget på si side vedgår at dette er ei sak som først og fremst engasjerer besteforeldregenerasjonen, ikkje dei som skal ta eit val på vegner av eigne barn.

Ein kan ikkje oppsummera annleis enn at nynorsken i Halsa kommune står svakt berre månader før skulemålsvalet i september. I all kommunikasjon og debatt handlar det om kven som argumenterer best for si sak, og kven som greier å trykkje på dei rette knappane hjå tilhøyrarane. Det står no att å sjå om mållaget i Nordmøre klarar å mønstre til kamp, og om dei stadig fleire innflyttarane med bokmålsbakgrunn let seg overtyde om at nynorsk er best for borna. Uansett kor mange som strøymer til valurnene, så er det til slutt opp til kommunestyra å avgjera målforma. Slik tendensen er i dag, bør det nok strøyme ganske bra til skal dei late seg påverke til å gå inn for nynorsk.